Offentlig sektor bør bruke konsulenter: Å "gjøre selv" kan fort bli både digert, dyrt og dårlig.

Offentlig sektors bruk av konsulenter får mye oppmerksomhet, men det snakkes lite om effekten av god rådgivning og alternativene til å bruke konsulenter. 

Teknisk Ukeblad 10. februar 2016

Ved årsskiftet gjorde vegdirektør Terje Moe Gustavsen noe så sjeldent som å sende et åpent brev til de eksterne konsulentene Vegdirektoratet hadde brukt gjennom 2015: "Jeg har lyst til å sende en spesiell takk til deg i år. Hjulene ville nok ha gått rundt uten at vi leide inn dine tjenester, men farten på hjulene ville garantert ha vært mye lavere."

Vegdirektøren påpeker at direktoratet har behov for spisskompetanse i perioder og at alternativene til å bruke eksterne konsulenter er "enten lavere aktivitet, eller en betydelig større organisasjon". Som den lille gutten i eventyret om Keiserens nye klær, påpeker Vegdirektøren det åpenbare. Det ville vært dårlig bruk av skattepenger om offentlige virksomheter til enhver tid skal ha enhver tenkelig kompetanse i beredskap – sittende med full lønn på reservebenken, inntil de kanskje trengs. Kanskje er det i blant behov for 7, 10 eller 15 prosjektledere, advokater, kommunikasjonsrådgivere, finansrådgivere eller IKT-konsulenter, men å ha 7, 10 eller 15 fast ansatt fordi det en gang i blant er behov for alle sammen, er dårlig ressursutnyttelse.

Å sitte på benken er heller ikke bra for dem som sitter der. Ferdigheter videreutvikles på banen – i krevende situasjoner. Gode rådgivere blir bedre i samspill med krevende oppdragsgivere – og flere er bedre enn én. Selvsagt kan og må spisskompetanse bygges internt i virksomheter. Men den enkelte virksomhet verken kan eller bør ha spisskompetanse på alt. Å "gjøre selv" kan fort bli både digert, dyrt og dårlig.

Parallelt med diskusjonene om det offentliges omstillingsbehov, pågår debatten om å redusere det offentliges konsulentbruk. Det er et tankekors om de effektiviseringstiltak som nå iverksettes, som "avbyråkratiseringskuttet", ikke fører til reell omstilling, men reduserer det som faktisk bidrar til å øke omstillingsevnen: Gode råd, kunnskap, teknologi og perspektiver – ofte utenfra.

Et overveldende flertall av norske virksomheter som kjøper konsulenttjenester er fornøyde. I en undersøkelse svarte 86 prosent av oppdragsgiverne at de hadde fått valuta for pengene. Likevel er det dem som i debatter om offentlig sektor ønsker å avskriv hele bransjen og "kutte konsulentbruken i det offentlige". Det er vanskelig å forstå disse ropene som annet enn uttrykk for mistillit til lederne som ber om hjelp utenfra eller manglende forståelse for spisskompetanse.

Selvsagt er det store forskjeller mellom konsulenter. Noen er dårlige, noen gode. Både offentlige og private kjøpere av tjenester må være kritiske og krevende. I tider med omstilling, der nytenking og spisskompetanse er særlig viktig, står konsulentene paradoksalt nok mest lagelig til for hugg. Abelia stiller seg undrende til utspill som helseminister Bent Høie sitt tidligere i høst, da han skrev i Dagens Næringsliv at "på grunn av lav kompetanse ble staten et offer for konsulentbransjen". Om helsesektoren har kjøpt tjenester som ikke dekker behovet, er vel årsaken at oppdragsgiver og leverandør har snakket for dårlig sammen, ikke at "konsulentnæringen" har begått overgrep?

Ingen kan kunne alt. Konsulentbransjen fungerer både som koblere av kunnskap mellom organisasjoner og kunnskapsfelt, og som kilde til læring og utvikling i norsk næringsliv og offentlig sektor. I tillegg bringer konsulenter kunnskap og kompetanse fra ulike fagfelt, organisasjoner og markeder inn i nye næringer. La oss snakke gode råd og gode rådgivere opp, ikke ned. De er avgjørende. Og minst like mye nå som før.

Denne kronikken sto på trykk i Finansavisen mandag 10. oktober.