Det er tretten år til 2030 - mitt åpningsinnlegg på AbeliaOpen2016

Det er tretten år og fire måneder til vi skriver 2030. Det er lang tid, men det er ikke lenge til.

Se på disse to bildene fra New York. Det ene er fra 1900, det andre fra 1913. På det eldste ser vi én bil blant hestedrosjer. På bildet fra 1913 er dette helt motsatt: En hestedrosje har overlevd, ellers bare biler. Dette er disruptiv endring. Midt oppe i det, er det kanskje ikke lett å se at skiftet er grunnleggende. Selv om det hadde store konsekvenser for hestedrosjeselskapene, sjåførene – og ikke minst for hestene.

I boken The New Division of Labor fra 2004 skrev professorene Frank Levy og Richard Murnane om forholdet mellom maskiner og mennesker. 2004 er ikke lenge siden. Levy og Murnane trakk opp et skille mellom menneske- og maskinoppgaver. En av oppgavene de regnet som altfor sammensatt og komplisert for maskiner, var bilkjøring. Dere kan historien og vet de tok feil. Og neste år, 13 år etter at boken kom ut, vil vi ha selvkjørende biler på norske veier.

Uansett, uansett hvordan vi ser på det, vet vi tre ting om de tretten årene foran oss:

1. Årene dit blir avgjørende år for Norge.
2. Mye vil se annerledes ut i 2030.
3. Norge er et land i verden. Vi kan ikke melde oss ut.

Som arbeidsgiver- og interesseorganisasjon for teknologibedrifter, forskning, konsulentnæring, utdanningsinstitusjoner, innovasjonsselskaper og klynger, design, kreative næringer, vitensentre og organisasjoner, har Abelia et spesielt utsiktspunkt.

Vi er tett på vår del av norsk arbeids- og næringsliv – men vi ser også hvordan endringer påvirker alle andre.

En fellesnevner for våre medlemsbedrifter er at de gjør noe for andre – endring, verdiskaping, produktivitet eller liv med større verdighet. Dere bidrar samtidig til å løse store samfunnsutfordringer, f.eks. innen helse og klima. Dere er avgjørende for omstilling.

Bakteppet 

Som nasjon har vi lenge hatt blikket rettet nedover i oljebrønnen, med stadig større bekymring for hvor mye som er igjen og hvilken pris vi kan få for oljen. Tiden der vi har byttet dyr olje mot billige forbruksvarer som klær og elektronikk er over. Oljen vil fortsatt være viktig for Norge, men av mange grunner må vi nå rette blikket andre steder.

Vi tilhører en generasjon – og har en hel generasjon politikere - som har kunnet bruke stadig mer penger. Nå styrer vi inn i en periode der vi må prioritere, ta valg og gjennomføre endringer.

Og Norge har klatret på alle internasjonale sammenligninger. Vi har vent oss til at vi hører til i toppen på målinger av brutto nasjonalprodukt, velferd og livskvalitet. Der vil vi også gjerne være i 2030. Det kommer ikke av seg selv.

Omstillingsspørsmålet er ikke hvorfor. Den diskusjonen er vi ferdig med.

Spørsmålet er hvordan. Hva må vi gjøre?

Det er dette vi har ønsket å bruke AbeliaOpen til.

Vi har verdens beste utgangspunkt. Fordi vi har tillit til hverandre. Vi har en befolkning som er høyt utdannet. Vi tar lett i bruk ny teknologi, vi er faktisk best i verden på digital grunnkompetanse. Og vi har et arbeidsliv med små avstander og flate strukturer. Norske arbeidstakere tør si til sjefen "du tar feil, dette tror jeg ikke på". Og vi har ledere som forstår verdien av dette. Det er bra. Det gir kreativitet og fremmer entreprenørskap i etablerte bedrifter. Og dermed evne til omstilling.

Omstillingsbarometeret lanseres her i dag, vi skal gå nærmere inn på det senere men jeg vil trekke frem hovedelementene allerede nå. Barometeret er ikke ment å dekke alle områder av betydning, men ser på tre områder som vi tror er aller viktigst nå.

Det første er folk. Overalt hvor det står "humankapital", kunne det stått "mennesker" og "kunnskap". Vi kan ikke vedta innovasjon, men vi kan investere i kompetanse. "Education fuels innovation" sies det. 

Utdanning er grunnlaget for innovasjon. Norge trenger både fagarbeidere og spisskompetanse, men vårt utdanningssystem er ikke riktig kalibrert for dette. I skolen vektlegger vi ikke tidlig innsats, kreativitet, tverrfaglighet og realfag tilstrekkelig. Pugging må ut, problemløsning inn.

En av våre store unnlatelsesynder er frafallsproblemet. Å ikke fullføre yrkesfaglig eller akademisk utdanning er dramatisk for den enkelte - og for oss som samfunn er det sløsing med ressurser. Det må vi gjøre noe med.

Den andre viktige dimensjonen er entreprenørskap. Det handler også om folk - om arbeid. Det er næringslivet som oppfyller parolen om "arbeid til alle". Direkte ved at bedrifter gir folk arbeid, indirekte ved at skatteinntekter finansierer offentlig arbeidsplasser. Å fremme entreprenørskap handler ikke om å like gründere, men om å legge grunnlaget for bedrifter som kan gi Norge verdiskaping og sysselsetting.

Digitalisering er den tredje dimensjonen. Ingenting er tapt, ingenting er irreversibelt, men - og dette er en alvorlig bekymringsmelding:

• Norge har mistet noe av forspranget vi har hatt innen digitalisering.
• Vi er bekymret for at offentlig digitalisering har bremset ned og at vi ikke får til gode nok partnerskap mellom staten og næringslivet.
• Å styrke vår spisskompetanse innen IKT og beholde en kraftfull IKT-næring i Norge, handler ikke om å dekke næringens egne behov. Det sentrale er hvordan bedrifter i alle andre næringer og ikke minst offentlig sektor kan ta teknologi i bruk. Også det handler til syvende og sist om folk: Om å skape arbeidsplasser, men også om at pasienter skal få satt riktig diagnose og om at omsorgstrengende skal kunne bo hjemme lenger. 

Hva er det som virkelig kaster om på ting i vår tid: Jeg er overbevist om at det er noe vi alle har i lommen hver dag - mobiltelefonen.

En smarttelefon har mange, mange ganger så stor datakraft som det som var nødvendig for å sette Neil Armstrong på månen. Det er likevel ikke datakraften som er det viktigste, men utbredelsen og sammenkoplingen. I 2014 passerte antall smarttelefoner og sensorer antall mennesker i verden. I dag er det flere mennesker med mobiltelefon enn toalett.

Det har gitt oss en felles, global plattform for samhandling. Og den bruker vi.

En undersøkelse fra Telenor viser at vi i gjennomsnitt sjekker telefonene våre 150 ganger hver dag. Jeg, og sikkert mange av dere som er her i dag, bidrar nok til å heve det snittet. Og hver gang genereres det data.

At milliarder av sterke datamaskiner er koplet sammen og genererer voldsomme mengder data, påvirker alle former for produksjon og distribusjon. Mange mener endringen er den største siden innføringen av samlebåndet. Vår tids overgangen fra hestedrosjer til biler vil se helt annerledes ut, men den er minst like grunnleggende.

Spennende tider i norsk næringsliv 

 

Det skjer veldig mye spennende i Abelias sfære for tiden. Gelato på Fornebu er et eksempel på en raskt voksende norsk bedrift som forstår hvilke muligheter digitalisering gir. De revolusjonerer trykkerinæringen – en global gigantnæring – gjennom en delingsplattform. Modellen reduserer transporten, gir mindre svinn og bedre utnyttelse av kostbare kapitalinvesteringer. Miljøgevinstene er store, det samme er besparelsene. Slike forretningsmodeller vil vi se flere av fremover. Mange kan være norske.

Under Arendalsuka i forrige uke, lanserte Kongsberg Gruppen det norske Toppindustrisenteret og Telenor kunngjorde satsinger på kunstig intelligens og "internet of things". Åpen innovasjon er fellesnevneren for disse initiativene. Norske storbedrifter inviterer gründere og SMB-bedrifter til samarbeid – til gjensidig nytte. Som de skriver på Twitter: "Dette! Utropstegn". Slikt trenger Norge mer av.

Da jeg åpnet årskonferansen i fjor siterte jeg tidligere statsminister Lars Korvald som i sin tid minnet Stortinget om at Norge er et lite land i verden. Gjennom året som har gått, er dessverre påminnelsen blitt stadig mer aktuell.

Det bør bekymre langt flere enn oss som er i denne salen at kreftene som ønsker å lukke grenser, bygge murer, stenge ute får stadig større oppslutning. For et lite land som Norge er eksport og internasjonale handelsavtaler viktig. Superviktig. For Abelias medlemsbedrifter handler det om tilgang til markeder, men også om mulighetene for å rekruttere spisskompetanse fra andre land og for å samarbeide på tvers av landegrensene.

Et lite blikk innover. 

Dette er Abelias 15. årskonferanse. Siden starten har vi vokst hvert år, med innmeldingene i går, er vi nå 1.832 medlemmer i Abelia. Jeg vil ønske dere som er nye spesielt velkommen. Vi er takknemlige og ydmyke for den tilliten dere som er medlemmer viser oss ved å bli eller forbli medlemmer. Hver dag forsøker vi å gjøre vårt beste for å levere gode tjenester og ta oppdraget vårt på alvor.

Året som har gått, har vært et godt år. Jeg tror - og dette er ment som et kompliment både til den sittende regjeringen og opposisjonen – aldri tidligere Abelia har fått politisk gehør som nå. Når det er sagt: Fremover vil vi trenge myndigheter som evner å prioritere, velge noe bort og gjennomføre krevende endringer. Litt for mye går litt for sakte.