onsdag 2. september 2015

Velferdsteknologi: Begeistring og bekymring

Det er bred enighet om at økt bruk av velferdsteknologi vil være nødvendig for å møte stadig voksende behov innen helse- og velferdssektoren. Til tross for vårt gode utgangspunkt, er andre land ledende på området, f.eks. Danmark dit norske kommuner reiser for å hente kunnskap. Samtidig eksporterer norske bedrifter velferdsteknologi til utlandet, som ikke tas i bruk i Norge. Hvordan kan vi forbedre samspillet mellom næringslivet og helse- og velferdstjenestene, til beste for alle, ikke minst for brukere og pasienter?

Er det behov for nasjonal opprydding? - Ja, svarte både Kari Kjønaas Kjos (FRP) og Tone Tellevik Dahl (A).


Helsedirektoratet har startet Nasjonalt velferdsteknologiprogram for å sikre at velferdsteknologi blir en integrert del av tjenestetilbudet i omsorgssektoren innen 2020. Som et ledd i arbeidet ba Helsedirektoratet NHO gjennomføre en utredning for å avdekke markedspotensialet. Rapporten ble lagt frem i går, på en konferanse Abelia, Legemiddelindustrien, Norsk Industri, NHO Service og Norsk Teknologi inviterte til. Presentasjonene fra konferansen ligger her.

*

Nedenfor følger mitt sluttinnlegg:

Kjære alle sammen,

Begeistring og bekymring, sa Kristin Skogen Lund om NHOs syn på fremtidens velferdsteknologimarked i sitt åpningsinnlegg. Jeg vil bruke to andre ord: Velvilje og avmakt.

Først om velviljen – den deles av næringslivet og offentlig sektor.

Staten og kommunene erkjenner at næringslivs bidrag er nødvendig for bedre og mer bærekraftig helse- og velferdssektor. Forlovelsen er inngått. I HelseOmsorg21 erklæres helse og omsorg som et næringspolitisk satsingsområde.

Næringslivet ønsker å bidra. Behovene er der, teknologien og kompetansen er der, løsningene finnes – og bedriftene har et genuint ønske om å bidra, være del av løsningen på en av vår tids største utfordringer.

Velviljen er der.
Men det er avmakten, også.

Behovene og mulighetene er så store, men vi greier ikke helt å få til et samspill som gir de resultatene vi ønsker oss, som alle ønsker.

Flere landsforeninger i NHO-fellesskapet organiserer bedrifter som leverer til helse og omsorgssektoren - velferdsteknologi, helsetjenester, produkter, hjelpemidler, legemidler, bygging av infrastruktur. I sum organiserer NHO et mangfold av bedrifter som leverer løsninger i praktisk talt hele verdikjeden. Abelias medlemmer - teknologibedrifter, forskningsinstitutter, design- og konsulentmiljøer, innovasjonsselskaper, kompetansemiljøer innen helse og gründerbedrifter - ønsker å satse på en sektor der vi vet det er behov for dem.

Deres unisone tilbakemelding er tydelig: Avstanden mellom leverandør og bruker er for stor. Barrierene er betydelige – og de vokser. Det må tas politiske grep om vi skal få dette til.

En grunnleggende problemstilling er denne: Hvor ønsker det offentlige at markedet skal gis plass – og hvor ønsker en det ikke?

*

Jeg vil peke på tre roller det offentlige har:
  • Som myndighetsorgan er det opp til staten å stille krav, gi incentiver og definere roller. Mye av innovasjonen i nordsjøen, f.eks. innen HMS, kom som et resultat av et myndighetspålegg om nulltoleranse for ulykker. I industrien har vi sett at myndighetskrav om å redusere utslipp og forurensing har vært innovasjonsfremmende og bragt frem nye løsninger. Skal en utløse innovasjon og et godt samspill med markedet, må det begynne med de mål en ønsker å oppnå. Stilles det krav om nulltoleranse for feilbehandling, vil det tvinge frem innovative teknologiske løsninger som sikrer en helt annen kvalitet i medisinering, metodikk osv.  
  • Andre problemstilling oppstår når staten opptrer som markedsaktør. Vi ser det tydelig: Når staten går inn som aktør i velfungerende markeder, har det negative konsekvenser – både for markedsaktørene, men også for staten selv. På kort sikt, skaper det usikkerhet og uforutsigbarhet i markedet. På mellomlang sikt driver det markedsaktørene ut av markedet, fordi staten har større muskler og dermed reduserer oppsiden. På lang sikt – og dette er det meste alvorlige – innebærer det at markedet forsvinner og at det offentlige risikerer innlåsing i utdaterte tekniske løsninger og går glipp av den innovasjonen som skjer løpende i markedet, i møtet mellom krevende kunder og kompetente leverandører. Til syvende og sist undergraver det vår evne til å utvikle en helse- og velferdssektor som fortsatt er i verdensklasse – og rammer brukere og pasienter.
  • Den tredje rollen staten har, er som innkjøper. Regjeringen ønsker forenkling, fornying og forbedring. Offentlige innkjøp utgjør svimlende 430 milliarder hvert år. Innovasjon i offentlige anskaffelser er det aller, aller viktigste verktøyet de har for å realisere sine politiske mål. Innkjøpene må gjennomføres slik at de fremmer innovasjon og konkurranse. Detaljerte spesifikasjoner må erstattes med ambisjoner om endring. Torbjørn Røe Isaksen har sagt det godt: "Lyspæren ble ikke til som et resultat av en gradvis utvikling av stearinlyset". Når offentlige innkjøpere begynner med å spesifisere stearinkvalitet, vekens lengde og hvor lenge lyset kan brenne, får vi ikke til det alle egentlig ønsker: Innovasjon. I offentlige bestillinger, må vi gå fra stearin til lys.
Damvad-rapporten er helt tydelig: "Innkjøpsprosessen vanskeliggjør innovasjon og markedsvekst". Resultatene fra intervjuene Damvad har gjort samsvarer helt og fullt med våre erfaringer:

*

I filmen Back to the Future II fra 1989 - før internettet - reiser Marty McFly langt inn i fremtiden. Til 2015. Der overraskes han, og publikum, av den grensesprengende teknologien som møter ham. Det flyvende skateboardet, klokken med værvarsling, selvtørkende tekstiler og videokonferanser. Huset familien McFly bor i, der dingsene snakker sammen, er det vi i dag vil kjenner som et smarthus og "internet of things".

Nå er vi i 2015 Ikke alt, men veldig mye av den elleville teknologien vi lot oss fascinere av i 1989 er faktisk her. Poenget er: En del av det som er ellevilt i dag, kommer.

Teknologiske skift kaster rundt på en rekke bransjer, og enkelte mener halvparten av dagens jobber borte om 20 år.

Diskusjonene om norsk velferds- og helsepolitikk må ikke foregå på utdaterte premisser. Hagen-utvalget slo i 2011 fast at det er behov for mer enn 200.000 nye sykepleiere for å opprettholde dagens helsetilbud. Det vil både være umulig og uønskelig å få en så stor andel av dagens barn og unge til å velge helsefaglig utdanning. I tillegg vokser befolkningen. Oslo APs ordførerkandidat Tone Tellevik Dahl har i dag vist oss utviklingen i antall eldre, finansbyråd Eirik Lae Solberg (H) har tidligere påpekt at andelen av Oslos befolkning som er over 86 år vil øke til 15 % i 2040. Samtidig vokser byen raskt. Å løse de økende behovene, vil kreve noe annet og mer enn å ansette stadig flere i helse- og omsorgstjenestene.

Svaret er – og må være - økt bruk av velferdsteknologi.

Abelia har ved flere korsveier pekt på at driftsbudsjettene for de kommunale pleie- og omsorgstjenestene må sees i sammenheng med investeringene som gjøres i velferdsteknologi. I tillegg må myndighetene gå inn i en annen krevende problemstilling:

Det krever mer enn investeringer i teknologi. Det krever investeringer i for øvrig – i arbeidsprosesser, organisasjon og kompetanse. Sensorene finnes, men de må koples inn i systemer og håndteres av mennesker.

Rolleinnovasjon blir avgjørende. Bankene har hatt en formidabel produktivitetsvekst på over 200 % siden 1990. Gevinstene er hentet ut ved å endre samspillet mellom kundene og banken. Vi utfører nå selv oppgaver som banken tidligere gjorde. Det er billigere, men det gir også økt fleksibilitet og økt kundetilfredshet.

Det samme må skje innen omsorgstjenestene. Pasienten blir «praktiserende» - ved hjelp av teknologi.

Og mens det i næringslivet gir muligheter og er formålstjenlig å være først ute, er det ikke nødvendigvis slik i offentlig sektor: Å avvente og se hva andre har gjort, la andre gå opp løypa og gjøre nybegynnerfeilene, kan lønne seg.

Da er vi tilbake til der vi begynte: I en slik situasjon er det en politisk oppgave å snu på akkurat dette i helse- og velferdssektoren. Gi incentiver og stille krav.

*

Våre ønsker – vår klare oppfordring til myndighetene - kan oppsummeres i fire punkter:
  1. Næringslivet ønsker seg en stat og kommuner som opptrer som kravstore bestillere – krevende kunder - som etterspør løsninger på behov. Lys, ikke stearinkvalitet.
  2. Det må trekkes opp klare prinsipielle grenser mellom hva offentlige virksomheter skal gjøre selv og hvor en ønsker private leverandører. 
  3. Også i praksis må det det offentlige opptre med klare og forutsigbare roller: Myndighetsutøvelse må skilles fra markeds- og innkjøpsrollen.
  4. Innovative investeringer, også innen helse og velferd, må sees i sammenheng med Norges behov for å utvikle nye vekstnæringer. I jakten på hva vi skal "leve av etter oljen" er svaret åpenbart kunnskap og teknologi. Vår eldrebølge er ingenting mot Kinas. Om Norge utvikler velferdsteknologi i verdensklasse, har vi mulighet til å etablere en stor eksportindustri. Vi har verdens beste utgangspunkt og en rekke bedrifter som er godt i gang, men det kommer ikke av seg selv.
Les rapporten. Gjør vurderingene. Ta beslutningene.

Takk for meg.






Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar