fredag 29. mai 2015

"If you're looking for trouble...": Fra forskningsresultater til samfunnsverdier

Forskning er problemløsing, kommersialisering av forskning er å ta problemløsingen ut i et marked. Norsk forskning holder høy kvalitet, men vi er ikke gode nok til å omsette den til nye næringer. Samtidig mangler ikke  verden problemer (dessverre). Problemer som kun kan løses med ny kunnskap og teknologi. Med Elvis-sitatet forsøker jeg å si at der behovene er store, er også markedet stort.

Torbjørn Røe Isaksen på Kommersialiseringskonferansen 2015.
Tirsdag 26. mai arrangerte Abelia og Foreningen for innovasjonsselskaper (FIN) Kommersialiseringskonferansen 2015 i samarbeid med Oslotech og Forskningsrådet.

Nedenfor innlegget jeg holdt på konferansen.

Tre fortellinger som preger Norge i 2015
Jeg vil begynne med noen av de fortellingene om Norge som preger 2015:
  • Fortellingen om "før og etter oljen".
  • Fortellingen som setter likhetstegn mellom økt forskningsinnsats og omstillingsevne.
  • Fortellingen om nøytralitet i næringspolitikken.

Det er farlige fortellinger.
 
Før og etter oljen: Det norske oljeeventyret er et resultat av 50 år med tunge investeringer i forskning og teknologi. Uavhengig av utvinningstakten i Nordsjøen, skal vi bygge videre på dette. Det hjelper lite å ha store naturressurser om en ikke evner å omsette dem i verdiskapning. Noen må ville kjøpe det vi produserer. Naturressursfattige Singapore er et av verdens rikeste land, mange afrikanske land har store naturressurser men er likevel blant verdens aller fattigste. 
 
Den andre fortellingen, om at forskningsinnsats er lik omstillingsevne er mindre usann, men også farlig. Forskning er enormt viktig. Kunnskap og kompetanse blir stadig viktigere. Men Norge er ikke alene om å se dette. Kina utdanner 1,5 millioner ingeniører hvert eneste år og bygger opp verdensledende forskningsmiljøer. Det gjør også nabolandene våre. Om vi tror at et høyt utdannet befolkning og store investeringer i forskning automatisk gir oss verdiskaping og velferd i verdensklasse, tar vi feil. Vi må evne å omsette kunnskapen til noe som er salgbart i et verdensmarked. Det reiser et helt sentralt spørsmål: Investerer vi som samfunn nok i å utvikle kunnskapen til verdier?
 
Fortellingen om næringsnøytralitet er feil. Norske myndigheter har de siste 200 årene ført en aktiv nærings- og handelspolitikk. Erfaringene har vært blandede. Støtte til næringer som ikke er bærekraftige bidrar til å låse inn kompetanse og kapital som andre, mer vekstkraftige næringer sårt trenger. Den politiske diskusjonen dreier seg i stor grad om det er tilstrekkelig med generelt gode rammebetingelser, eller om vi trenger en aktiv næringspolitikk med motsatt fortegn – en som styrer ressurser mot andre bedrifter. Det er en litt skummel diskusjon, for den setter også opp en motsetning mellom gode rammer og virkemidler. De klare prioriteringene i forsknings- og utdanningspolitikken henger dårlig sammen med ambisjonene om nøytralitet i næringspolitikken. Bør ikke virkemidlene for kommersialisering av forskning speile de prioriteringene vi mener bidrar til å styrke Norges konkurransekraft, innovasjonsevne, løse store samfunnsutfordringer og utvikle fremragende miljøer? 
 
"If you're looking for trouble…"
 
Vår eldrebølge er ingenting mot Kinas. Andelen 60+ -åringer, av Kinas mer enn 1,3 milliarder innbyggere, ventes å øke fra 12 % i 2010 til 34 % i 2050. Det vi utvikler av kunnskap og teknologi for å møte helse- og omsorgsbehovene til vår egen aldrende befolkning, vil vi kunne selge – om vi er gode nok. Norge er allerede i front innen helse- og velferdsforskning, men vi må være mer enn et laboratorium: Vi må ta kunnskapen ut.
 
Isbjørnen på isflaket er symbolet på en verden i klimakrise. Også på dette området har Norge verdensledende kunnskapsmiljøer. Å omsette denne kunnskapen til løsninger, vil være til gagn for en verden som trues av ødeleggelse, og kan samtidig bidra til næringsutvikling i Norge. Telenors konsernsjef Jan Fredrik Baksaas tok i et intervju i VG i fjor til orde for at Norge bør ha ambisjoner om å gjøre klimateknologi til et nytt industrieventyr. Vi har alle forutsetninger, sa han og pekte både på det ansvaret vi har - klimaendringene kan få dramatiske konsekvenser, blant annet true livet i havet, men også på Norges solide kunnskap og gyldne mulighet til å bli verdensledende på området. Og på vår generasjons store økonomiske handlingsrom.

For første gang i menneskets historie bor nå mer enn halvparten av befolkningen i byer. Det er en formidabel endring siden 1950 da bare 30 % av verdens den gang 2,5 milliarder mennesker bodde i by. I 2050 er det anslått at 70 % av oss vil bo i byer. I 1950 var det bare to megabyer – mer mer enn 10 millioner innbyggere: New York og Tokyo. I dag er det 22, i 2050 sannsynligvis langt over 30 slike byer. "If you're looking for trouble" – så har vi det da. Trafikkproblemer, arealkonflikter, problemer med forsyninger av mat, energi, rent vann og ren luft osv. Vi vet mye av svaret må ligge i å gjøre ting smartere. Smarte byer. Norge er unikt posisjonert: Vi kan energi, vi kan luft og vann, vi kan teknologi – og vi har byer der løsninger kan utvikles og prøves ut.
 
Dette er noen av de store utfordringene kommersialisering av forskning kan bidra til å løse. Det vil være i møtet mellom vår kunnskap og teknologi og verdens trøbbel vi finner markedene. Spørsmålet er hvordan.
 
Jakten på "den nye oljen"
 
 
Et kjapt søk på internett viser at så godt som alle er engasjert i debatten om hva vi skal leve av etter oljen, og forslagene er like variert som de er mange: Jeg tror både på trevirke og kveite, men jeg tror ikke det finnes ett svar på hva vi skal leve av.
Norge har skapt lønnsomme og FoU-baserte næringssektorer innen olje og gass, men også innen havbruk, maritim sektor og service takket være kunnskapsoverføring fra forskning til samfunnsnytte. På disse områdene har norske forskere måttet løse en rad av utfordringer. Slikt samspill og overføring av kunnskap til innovasjon trenger Norge mer av også på andre områder.
 
Norge er allerede en betydelig tjenesteeksportør. Selskaper som DNV GL og Telenor selger tjenester i et globalt marked. De har dyp og bred kommersialiseringskompetanse.
 
Industrisamfunnets logikk utfordres av nye måter å løse oppgaver på. Den "tredje industrielle revolusjon", delingsøkonomien eller det post-industriell verdiskaping – mange ulike begreper om en utvikling som drives frem av ny teknologi og ressursknapphet: Stadig flere av industrisamfunnets produkter går fra å være fysiske til å bli virtuelle. EVRY-sjef Björn Ivroth kaller dette "av-materialisering": Banktjenester, reisebyråer, musikk, film, bilder, bare for å nevne noe. Det gjør for eksempel at det er ikke den fysiske telefonen som er viktig, derfor kan den selges for en krone, men kundene i nettverkene. Når alle både blir produsenter og konsumenter av strøm og brukere av intelligente systemer for utveksling av denne ressursen, er det kanskje systemene, kunnskapen om hvordan vi kan utnytte ressursen best som er av eksporterbar verdi, ikke strømmen i seg selv.
 
Fra forskningsresultater til samfunnsverdier
 
Å skape verdier av norsk forskning vil være et viktig bidrag til omstillingen. Produktivitetskommisjonen slår fast følgende: "...misforhold mellom hvor mye midler som bevilges over statsbudsjettet til forskning og hvor lite som bevilges til å ta resultater og funn i bruk og bringe dem til markedet".
 
Jørn Rattsø på Kommersialiseringskonferansen
 
Vi vet at Norge "sløser med kunnskap". For få av forskningsmiljøenes gode ideer omsettes til nye bedrifter og næringer.
 
Med verdens høysete kostnadsnivå, må norske bedrifter ha en konkurransekraft internasjonalt som muliggjør høye priser. Det er ikke mulig uten høyt kunnskapsinnhold i produkter og tjenester. Forskningsmiljøene våre er derfor en helt avgjørende kilde til konkurransekraft for eksisterende og nytt næringsliv.
 
Min påstand er at vi må utforme politikken slik at den både styrker kommersialisering av forskning i etablert næringsliv og i nye vekstbedrifter. Da er det viktig å forbedre samspillet mellom nasjonale virkemiddelaktører og lokale aktører som inkubatorer, TTOer og klynger som er nærmest bedriftene..
 
I løpet av de siste ti årene har alle åtte universitetene i Norge etablert profesjonelle kommersialiseringsenheter, såkalte Technology Transfer Offices (TTO-er). De største forskningsinstituttene jobber på samme måte. Og høyskoler og universitetssykehus deltar i samarbeidet. Formålet med enhetene er å skape ny næringsvirksomhet basert på ny kunnskap fra offentlig finansiert forskning. Forny 2020-programmet i Norges forskningsråd har samme formål.
Det gir resultater. Leo Grünfeld fra Menon Business Economics har gjort en analyse av kommersialisering av forskningsresultater. Den viser at resultatene er gode, men omfanget lavt.
 
Vi må gjøre mer av det som virker!
 
Vi ønsker ikke at denne mengden forskere skal minske. Men vi ønsker et øko-system for innovasjon i verdensklasse for flere vekstbedrifter. Norge investerer mer enn 25 milliarder offentlige kroner i forskning verdt år. Det er bred enighet om at dette skal opp. 3 %-målet er viktig og nødvendig.
Våre felles investeringer i kommersialisering beløper seg til millioner. Avhengig av hvordan man regner, dreier det seg om mellom 1 og 2 % av forskningsinnsatsen.
Vi vet systemet rundt gründeren virker – og gir resultater – så hvorfor gjør vi ikke mer for å få flere som henne? Og slik bygge verdier og skape det næringslivet som hennes og våre barn og barnebarn skal leve av?
 
 
Dere kjenner fremmedordboken fra 1986s sin definisjon av gründer. I mye mindre grad enn for noen få år siden er ord som "marked, kommersialisering, kunde" fremmedelementer i diskusjoner om forskning, men vi har fortsatt en vei å gå.
 
Helhetlig økosystem for innovasjon
 
Den siste stortingsmeldingen om innovasjon kom i 2008. Abelia mener det er på tide med en ny. Norge trenger en oppdatert og helhetlig innovasjonspolitikk:
  • Vi må se utdanning, forskning og innovasjon i sammenheng,
  • vi må hente ut potensialet for innovasjon i offentlige anskaffelser – bruke det for å få bedre produkter og tjenester og samtidig gi flere gründere sin første kunde,
  • vi må tilpasse innretningen på de offentlige virkemidlene slik at de treffer der hvor potensialet er størst i arbeidsplasser og verdiskaping,
  • og vi må se virkemidler og offentlige anskaffelser i sammenheng. Statens to viktigste verktøy for å fremme innovasjon er plassert i samme departement, men på ingen måte koordinert,
  • vi må vurdere regelverksendringer som kan fremme nyskaping, ikke minst på skatte- og avgiftssiden, 
  • og vi må gjøre mer av det som virker i TTOer og inkubatorer.
I Sverige har innovasjonspolitikken fått en helt annen politisk oppmerksomhet enn i Norge. Sveriges statsminister Stefan Løfven etablerte nylig et innovasjonsråd med seg selv som leder, og debatten går nå om hvordan innovasjonspolitikken skal utvikles. Vi trenger den samme debatten her, gjerne inspirert utenfra, slik vi får innspill på senere i dag.
 
Nok folk som kan teknologi
 
OECD definerer evne til entreprenørskap gjennom andel av befolkningen med teknologitung utdanning. Utdanning, forskning, innovasjon og kommersialisering er deler av samme økosystem. Dette økosystemet fungerer ikke optimalt i dag. Det må vi ha ambisjoner om å gjøre noe med.
 
Abelia har over lengre tid tatt til orde for at det haster med å øke antallet studieplasser innen IKT og øke teknologikompetansen i alle ledd i utdanningen, i grunnskolen, videregående skole, i yrkesfagene, på høyskoler og i universitetene.
Vi er bekymret. Mangelen på teknologikompetanse er ikke først og fremst et problem for norsk IKT-næring, men for langsiktig oppgaveløsing i hele det norske samfunn: For å ta brukervennlige løsninger og velferdsteknologi i bruk i kommunene, for å møte norsk næringslivs produktivitetsutfordringer, osv. osv.
 
Flere vekstbedrifter, ikke bare flere bedrifter
 
I sin innovasjonstale torsdag pekte Innovasjon Norges leder Anita Krohn Traaseth på dette:
 
"Det er vår største utfordring, at det etableres for mange enkeltmannsselskaper uten vekstpotensial eller ambisjoner for annet enn å dekke egen lønn."
 
Hun har helt rett i at det er en stor utfordring. Vi skal selvsagt ha rom for småbedrifter, men vi må ha mange flere vekstkraftige selskaper her i landet. Vi vet samarbeid i klynger, på tvers av bransjer, på tvers av veletablerte og nye aktører gir resultater. Men vi gjør for lite av det.
 
På 16. plass i innovasjon?
 
Norge scorer nå godt på forskningsindikatorer og har mange nyskapende bedrifter, men er likevel bare på 16. plass i Europa innovasjon. Forskningsintensiteten i store bedrifter er lavere i Norge enn i sammenlignbare land, og universitetene våre henter for eksempel mindre midler gjennom næringslivssamarbeid.
 
Flere har tatt til orde for at vi bør supplere EUs Innovation Union Scoreboard med egne undersøkelser. Det synes vi er en god idé, så lenge det innebærer at vi fortsetter å sammenligne oss internasjonalt. Det er noen svakheter i EUs Scoreboard knyttet til hva som defineres om high-tech og low-tech, og det skal vi ta med oss, men vi må ikke lage nye indikatorer for å få Norge til topps. Det viktige er tross alt hva vi gjør – ikke hvordan vi måler det i ettertid.
 
Hovedbildet er at Norge scorer godt på input-indikatorer som utdanning og forskning, men dårligere på output-indikatorer som antall innovasjoner og økonomiske effekter av disse, samt at trenden går nedover siden 2012 – og det bør bekymre.
 
Kompetanse, kapital og kunder
 
Vi er opptatt av å øke verdiskapingen i Norge. Bedrifter som skal vokse trenger de 3 k'ene; kompetanse, kapital og kunder:
  • Kompetanse: Det viktigste bidraget fra TTOer og inkubatorer er å bygge team av personer som har kunnskap, erfaring og ikke minst vilje til å skape noe ekstraordinært – på den måten minimerer de risiko for investorer, som oppfatter dette som et kvalitetsstempel.
  • Kunder: Når private og offentlige kunder etterspør nye løsninger på behovene løsner det for nyskaperne. Her har både det offentlige og det etablerte næringslivet en jobb å gjøre.
  • Kapital: Det er helt riktig at det ikke mangler kapital i Norge. Men det er også et faktum at vi har et skattesystem som styrer både privatpersoners og investorers kapital inn i passive eiendomsinvesteringer. Det er også et faktum at gründere betaler skatt før de har tjent sin første krone – det kan være gode grunner til ha både arbeidsgiveravgift og formuesskatt – men et tankekors at staten utbetaler etablerertilskudd med den ene hånden og innkrever de samme pengene i skatt med den andre. I mange bransjer og for mange produkter er ikke etablerertilskudd eller andre eksisterende virkemidler tilstrekkelig. Å lansere en kreftmedisin i et globalt marked er noe helt annet enn å starte hotell eller osteproduksjon. Når investeringene er store i tidligfase og inntektene ligger mange år frem i tid, er det behov for kapital. Det er god og langsiktig riktig politikk å sørge for bedre kapitaltilgang. Norske gründere er ikke dårligere enn andre – men skal man gå på globale markeder fra dag én, trenger man vekstkapital. På noen områder, som innen medisin og Life Science, er markedet regulert på en måte som gjør det helt nødvendig med langsiktig kapital for å lykkes, og skal vi – Norge, oss alle - kapitalisere på fremragende forskning, må vi også ta risiko.

Pre-såkornordning
 
Vårt forslag om en nasjonal pre-såkornordning har en enkel begrunnelse: Vi vet vi må og vil bli bedre på å ta ut potensialet i norsk forskning og nyskaping i hele landet. Staten bør ikke ta all risiko, men dele den med private investorer, som med en slik ordning vil bli sterkere mobilisert inn i tidlig fase. Det gjør at den offentlige støtteandelen er vesentlig lavere enn sammenlignbare tilskuddordninger.
 
Den andre, og like viktige grunnen, er å få til bedre samhandling mellom det nasjonale virkemiddelapparatet og lokale aktører som inkubatorer/TTOer og private investorer. TTO/inkubatorer er der for å utvikle team, marked og minimere risiko for investorene.

Vi har foreslått en prøveordning på 100 millioner kroner, matchet av tilsvarende bidrag fra private investorer. Det er etter vårt syn en beskjeden satsing. Som vi skal høre senere i dag, tenkes det større på andre siden kjølen om dette – og med god grunn – flere kunnskapsintensive arbeidsplasser er definert som jobb nummer #1 for den svenske regjeringen. Det er  et tankekors at Sveriges pre-såkornfond Almi Invest investerte SEK 1,2 milliarder i 420 bedrifter mellom 2009-2014, som de nå høster fra, samtidig som vet at norsk økonomi er på vei inn i en omstilling hvor mye god kompetanse blir ledig på arbeidsmarkedet. 
 

Kattunger
 
Nylig ble det arrangert en konkurranse der spørsmålet var: "Om en person fra 1950 kom på besøk til oss, hva ville overrasket mest?". Svaret som vant var følgende: "Jeg går rundt med en ting i min lomme som gir meg tilgang på all verdens kunnskap og teknologi, men jeg bruker den til å se på bilder av kattunger og krangle med fremmede."
 
Tilgang på kunnskap og teknologi er ikke avgjørende i seg selv. Det handler om vår evne til å nyttiggjøre oss den.

 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar