mandag 27. april 2015

En ny digitale agenda må handle det som skal gjøres: Om hvordan, ikke om hvorfor.

"Ja, tenke det, ønske det, ville det med – men gjøre det! Nei, det skjønner jeg ikke". I Peer Gynt setter Ibsen ord på hvor vanskelig det kan være å ta det siste avgjørende skrittet – å gå fra vilje til handling.  Kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner har invitert til bred diskusjon om en ny digital agenda for Norge.

Jan Tore Sanner inviterte nylig til dialog om en ny digital agenda for Norge.
 
Det er et godt initiativ, for vi står foran store endringer og internasjonale undersøkelser viser at vi ikke lenger er ledende på digitalisering. Det burde vi være. Og debatten om sammenhengen mellom digitalisering, økt produktivitet og bedre tjenester er vi vel ferdige med? Den er godt dokumentert, og noe vi alle har erfart, for eksempel ved atde lite produktive bilkøene foran Rådhuset for å levere selvangivelse er faktisk helt borte. 8 av 10 innbyggere er på internett og bruker nettbank, men bare 1 av 3 offentlige tjenester tilgjengelig digitalt. Arbeidet med digitalisering har pågått en stund og det har skjedd mye. Men det telefaxes fortsatt, det sendes mange brev, og angivelig kjører noen legejournaler fortsatt drosje.

1980: "Følge utviklingen av datateknikken"

Året er 1980, og i Norge begynner arbeidet med en nasjonal IKT-plan. Et av tiltakene var opprettelsen av «Datapolitisk Råd». Rådets funksjon skulle være å «følge utviklingen av datateknikken, anvendelsen av den i samfunnet ... bidra til at politiske myndigheter tidligst mulig skal bli oppmerksom på og få et godt grunnlag til å vurdere …offentlige tiltak.» Ti år senere ble rådet nedlagt. Mandatet ble for bredt og lite konkret. Etter hvert som farten i digitaliseringen økte, ble oppgaven vanskeligere, men ikke mindre viktig: Behovet for tiltak og koordinering ble også større.

Styring må fremme, ikke hemme innovasjon

Nå, i 2015, med offentlige "IKT-skandaler" som bakteppe, etterlyser enkelte sterkere styring: Noe eller noen som har myndighet til å skjære gjennom, diktere og dirigere. Det er lett å være enig i behovet for større forutsigbarhet, omforente standarder og felleskomponenter, men "styring" av offentlig IKT må fremme - ikke hemme – innovasjon. Myndighetsutøvelse er noe annet enn oppgaveløsing. Blir det for mye diktat og skreddersøm, løper det offentlige risiko for å bli innelåst i utdatert teknologi og fagmiljøer som står utenfor utviklingen som løpende skjer i verden utenfor. Dersom vi skal la oss inspirere, så se til Estland. Dehar mer erfaring med planøkonomi enn oss og er i dag verdensledende på e-government, har løst oppgaven gjennom offentlig-privat utviklingssamarbeid og standarder som fremmer næringsutvikling og innovasjon. Et bedre samspill mellom offentlig sektor og næringslivet bør være en hovedambisjon i den nye digitale agendaen.

Digital middelmådighet og nedbremsing?

Harvard Business Review omtalte nylig en "Digital Evolution Index", utviklet ved Tufts University, som rangerer land etter hvor langt fremme de er digitalt (etter kriterier som infrastruktur, bruk av digitale tjenester, innovasjon og e-government) og samtidig scorer landene etter hvor raskt utviklingen går. Norge havner i gruppen "stall out" – blant land som holder et høyt nivå, men der omstillingstakten faller. Bildet samsvarer godt med EUs siste landrapport som viser at Norge ligger langt fremme, men i for liten grad omsetter digitale ferdigheter i innovasjon og næringsutvikling. EU-rapporten viser også at Norge har en svak tilbakegang i bruk av offentlige tjenester og handel på nett. Vi risikerer med andre ord å havne bakpå om vi ikke gjør noe. Noe av det samme utgjorde bakteppet for Produktivitetskommisjonen. Ikke overraskende peker kommisjonen i sin første delrapport på nettopp digitalisering. Nedbremsingen i produktivitet og digitalisering er urovekkende, særlig med tanke på hvilke store utfordringer det norske samfunn står overfor i overgangen fra "særstilling til omstilling", slik statsminister Erna Solberg har uttrykt det.

Ny digital agenda – ja, takk!

Hva skal den nye digitale agendaen bestå av? Den må begynne med det som er viktigst: Den mest avgjørende innsatsfaktoren, de største utfordringene det offentlige står overfor og en helt nødvendig oppryddingsjobb: Kompetanse, innovasjon og et samlet digitalt Norge.

  • Et samlet digitalt Norge: Statssekretær Paul Chaffey har påpekt at det er behov for å avklare noen hovedretninger i IKT-politikken. Det er lett å være enig. Den sektoriserte staten og 428 kommuner opererer i dag med tusenvis av systemer, standarder og grenseflater mot innbyggere og næringsliv. Det er behov for opprydding. Også her kan vi lære av Estland, hvor prinsippet er at man leverer informasjon én, og kun én, gang enten man er innbygger eller bedrift. Den enkelte eier sine data og kan benytte seg av dem. Treffer den nye norske agendaen riktig, gir den ikke bare bedre offentlige tjenester i Norge, men bidrar samtidig til utvikling av en mulig ny eksportnæring: Gjennom innovative offentlige innkjøp kan norsk næringsliv utvikle løsninger verden vil ha behov for.
  • Kompetanse: Norge styrer mot kritisk kompetansemangel innen teknologi. En rapport fra i fjor tegner et bilde av en dramatisk underdekning av IKT-kompetanse i 2030. Dette er et problem for norske IKT-bedrifter, men et større problem for det norske samfunn: Tilgang på spisskompetanse innen IKT vil være avgjørende for omstilling i offentlig sektor og hele norsk næringsliv. Mangler vi folk til å gjøre jobben, vil det ramme bredt, innen eldreomsorg, utdanning, produksjon, sikkerhet osv. På kort sikt er det behov for en kraftig opptrapping av studieplasser innen IKT, men vi må også ha større ambisjoner: Å utdanne en IKT-kyndig befolkning forutsetter at det tenkes tverrfaglig, at IKT blir del av all fag- og profesjonsutdanning og at vi utnytter mulighetene digitale læremidler gir i skole og barnehage.
  • Innovasjon: Digitale verktøy vil gjøre det mulig for eldre å bli boende hjemme lenger, men det må også tenkes nytt om roller, arbeidsprosesser og organisasjon. Å koble teknologi til eksisterende prosesser er ikke nok. Tjenestene som teknologien blir del av, må utformes annerledes, slik vi har sett det i finanssektoren. Altfor mange vellykkede pilotprosjekter forblir pilotprosjekter, fordi alt annet enn teknologien forblir som før. Det er behov for verktøy som kan skalere opp vellykkede modeller. I vårt innspill til statsbudsjettet for 2016 har Abelia foreslått at staten matcher kommunenes bidrag til innovasjon i omsorgssektoren. Å skape et økosystem for innovasjon i kommunene vil bli avgjørende for vår evne til å møte eldrebølgen.
I stortingsmeldingen «Eit informasjonssamfunn for alle» fra 2006 står det: «IKT grip inn på alle sektorar og samfunnsområde. Er det berre vilje til koordinering, gir dette store moglegheiter for gevinstar ved samordna utnytting av samfunnets felles ressursar. Dette bør skje gjennom eit godt samarbeid mellom privat og offentleg sektor, mellom innbyggjarar og myndigheiter, og mellom menneske med ulike evner og ressursar.»

Engasjementet Jan Tore Sanner og Ketil Solvik-Olsen viser, tyder på at viljen til koordinering absolutt er tilstede. Det er bra. Mye er allerede tenkt, villet og ønsket. Den nye digitale agendaen må handle det som skal gjøres: Om hvordan, ikke om hvorfor.

En forkortet versjon av dette innlegget sto på trykk i Computerworld 24. april 2014.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar