søndag 1. juni 2014

Handlekurven - et strategisk verktøy

Erna Solbergs kanskje viktigste verktøy for å realisere visjonene om fornying av offentlig sektor og næringsutvikling, får lite oppmerksomhet: Hvert år bruker det offentlige svimlende 400 milliarder til å kjøpe produkter og tjenester. Det utgjør 15 % av BNP, nesten halvparten av offentlige budsjetter og ca. 80.000 kroner per innbygger. Det er mye penger, og det er "våre" penger. Og de kan brukes bedre.


Nylig samlet Abelia noen av de største IT-selskapene i Norge til diskusjon om hvordan. Tilbakemeldingen var entydig: Mange IT-anskaffelser gir verken de beste løsningene eller er kostnadseffektive over tid. Innkjøp av uhensiktsmessige eller utdaterte løsninger er verken i brukernes eller skattebetalernes interesse, og samtidig mulighetene for innovasjon i det offentlige på vent og bremser utvikling av en mer innovativ norsk IT-næring. Dette bekymrer oss, og det bør bekymre Solberg & co.

Årsakene er mange: Forsiktighetskultur, mangelfull strategisk forankring eller interne fagmiljøer med en bestemt kompetansesammensetning. Oppdragsgivere etterspør for sjelden løsninger med utgangspunkt i problemet som skal løses (behovet), men definerer selv den varen eller tjenesten som skal leveres. Ofte detaljert. Som konsekvens er den praktiske hovedregelen for offentlige anskaffelser at leverandørene ikke får konkurrere om å tilby de beste og mest innovative løsningene. Det handler om hvordan anskaffelsene blir gjennomført, ikke om begrensninger i regelverket. Konsekvensen er at det offentlige motarbeider sitt erklærte ønske om innovasjon.

Pyramidene må snus: Innovasjon må inn som et krav, ikke som en tilfeldig effekt av anskaffelsen. Beslutninger om innkjøp må tas av virksomhetens ledelse og inngå i en bred vurdering av virksomhetens oppdrag, organisering og arbeidsmetoder. Fremfor å operere med armlengdes avstand, må man bruke lovverkets muligheter for dialog i en tidlig fase. Noen ganger kan åpne fora etter mønster av arkitektkonkurranser kunne være et verktøy.

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen har sagt det godt: Lyspæren kom ikke som resultat av en gradvis utvikling av stearinlyset. Billig og "godt nok" kan bli dyrt og dårlig på sikt. Ved å åpne for alternativer gjennom krav til ytelse eller funksjon, vil leverandørene være i reell konkurranse om den klokeste måten å oppfylle behovet. Samspill mellom flere aktører, små og store, kan også bidra til økt innovasjonsgrad og bidra til utvikling av ny virksomhet.

Abelia utvikler nå et charter for offentlige innkjøp i nær dialog med våre medlemsbedrifter. At pengene brukes bedre, er et mål for alle. Ingen ønsker å levere suboptimale løsninger eller videreutvikle utdatert teknologi. Om det offentlige reduserer de samlede innkjøpskostnadene med 2 %, kan det alene finansiere viktige nye IT-satsinger, f.eks. innen helse, miljø og utdanning, sikre økt tilgang på risikokapital til teknologibaserte oppstartsbedrifter og styrke IT-forskningen, for å nevne noe.

Ingen har større markedsmakt enn det offentlige. En ambisjon om løsninger som er 2 % bedre enn dagens, må være godt innen rekkevidde. Ved å stille krav til innovasjon og nytekning, kan flere andre formål oppnås samtidig: Bedre leveranser, nødvendig innovasjon i offentlig sektor og næringsutvikling. I tillegg kan Erna Solberg bruke handlekurven for å nå andre politiske mål: f.eks. bedre omsorg og klimahensyn. Det offentlige kan bruke de samme pengene to ganger. Minst.

Denne kronikken sto på trykk i Computerworld fredag 23. mai.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar