Risiko = å stå stille

I går var jeg på besøk hos lederrekrutteringsselskapet Visindi. De hadde invitert Aftenpostens sjefsredaktør Espen Egil Hansen og teatersjef ved Nationaltheatret Hanne Tømta til å snakke om endringsledelse. De holdt noen fantastisk interessante foredrag.

 

"Risiko = å stå stille" sto det på en av plansjene i Espen Egil Hansens presentasjon. Et viktig budskap. Ikke bare for Tanta i Akersgata. Det er en erkjennelse som treffer alle samfunnssektorer. Å stå stille i politikken, innebærer å la avgjørende spørsmål stå ubesvart. Å stå stille i næringslivet, gir elendig butikk på kort, men særlig på lang sikt. Verden forandrer seg raskt. Ny teknologi er en av mange drivkrefter for og i endring. Om digitalisering sa Espen Egil Hansen: "Sånn er det bare". Samtidig beroliget han oss som liker å lese lange artikler på papir og bekymrer oss for en snarlig papiravisdød: Vi vil også ha Aftenposten i papirformat om 5 år.

Hanne Tømta, som leder Nationaltheatret, en annen"tante", pekte på selvtilfredshet som et hinder i omstilling og endring. Nationaltheatret er ikke best på alt, fortalte hun, for eksempel ikke best på å få det til å se ut som skuespillerne flyr over scenen. Skal man "fly" på Nationaltheatrets scene, må man nærmest gjøre det selv. Andre teatre har bedre tekniske løsninger. Og teatret har heller ikke trådløst nett (men heldigvis naboer med nett de kan kople seg på). Å lykkes med endring må (selvsagt) begynne med å erkjenne at det er behov for endring.

En altfor vanlig lederbeslutning er "ikke-beslutningen": Å ikke bestemme noe, av frykt eller selvtilfredshet, i håp om at ting går over eller fordi "vi alltid har gjort det sånn". Ikke-beslutninger har også store konsekvenser. Et klassisk eksempel er skrivemaskinprodusentene som var såre tilfredse, redde eller av andre grunner ikke omstilte seg da IT ga revolusjonerende nye muligheter for tekstbehandling. Det gikk ikke så bra med skrivemaskinprodusentene.

I dag kom for øvrig Aftenposten i ny utforming. Med gårsdagens foredrag av Espen Egil Hansen i bakhodet – der han snakket om ledelse gjennom åpenhet og læring, var det ekstra gøy å lese avisen (over knekkebrødet) i morges. For avisen var litt annerledes i dag. Modigere grafisk og åpnere – med åpenhet av de vurderingene som ligger bak redaksjonelle og andre endringer. Grep som å be leserne mene noe om valg avforside er et annet eksempel på den samme åpenheten. Dialogen er et eksempel på at Aftenposten virkelig tar endringer i mediebruk på alvor.

"Fra megafon til dialog". Slik har enkelte beskrevet medieutviklingen. Informasjon formidles ikke bare FRA redaksjonene TIL leserne og informasjon filtreres ikke av redaksjoner. Innhold kommuniseres begge veier og vi har alle en talerstol i sosiale medier. Mediene demokratiseres. Mer om det en annen gang.

Jeg gikk fra møtet i går veldig inspirert og imponert over Hanne Tømta og Espen Egil Hansen. "Tante"-stempelet passer egentlig verken på Aftenposten eller Nationaltheatret. Hanne Tømta bygger et moderne teater i en klassisk bygning. Og når det gjelder endringene i Aftenposten: Jeg er litt mer "fornøyd abonnent" i dag enn i går. Fordi dagens avis så bedre ut enn gårsdagens, men særlig fordi jeg opplever at den ledes på en måte som bidrar til endringer som gjør at jeg også vil være "fornøyd abonnent" om 5 år.