fredag 3. november 2017

Design av nye tjenester: Hvis man hopper bukk over brukernes behov, ender man ofte med å sette strøm på papir.

Tidligere ga ordet design assosiasjoner til formgivning og produktutvikling. I dag er begrepet sentralt i endringsprosesser i både privat og offentlig sektor.

Marie Hartman fra Designit presenterer innovasjonsprosjektet «Hvis pasienten fikk bestemme». Fra oppslag i Bergensavisen/Side2. 

Mens norske forbrukere er i den digitale verdenstoppen og næringslivet henger godt med, ligger vi bak andre land i digitalisering av offentlig sektor. Det har Abelia påpekt lenge, og regjeringen har svart med at alt som kan digitaliseres skal digitaliseres. Med en slik bred ambisjon – og det må være lov å håpe at den skal bære større frukter de neste fire årene enn de fire foregående – er det viktig at vi tenker over utformingen av offentlige velferdstjenester. Å løfte de samme analoge tjenestene inn i den digitale verden er som regel ingen god løsning.

Her kan vi hente verdifull kunnskap fra designfaget. Designtenkning er et fagfelt i sterk utvikling hvor elementer som behovsanalyse, brukeropplevelse, utvikling og testing av nye tjenester sammen med kundene utgjør viktig innhold i innovasjonsprosesser i næringslivet.

Det har også det offentlige tatt inn over seg. Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) og Norsk Design- og arkitektursenter (DogA) har gjennomført et prøveprosjekt sammen med designbyråer og offentlige etater for å utforme bedre offentlige løsninger som setter brukerne i sentrum.

Det er en positiv utvikling. Offentlige tjenester er ofte basert på så kompliserte systemer at løsningen ikke tjener brukeren. Designtenkning kombinerer ekspertise fra flere ulike fagfelt, og har som bærende prinsipp å forstå og omsette kunders behov for å løse oppgaver og utfordringer på en smidig måte.

Den som kan tilby de beste løsningene for kundene vil øke sin forretningsverdi. For ikke-kommersielle leverandører av offentlige velferdstjenester ligger denne verdiøkningen i å skape gode brukeropplevelser. Her kan norske designrådgivere spille en viktig rolle for omstilling og innovasjon i offentlig sektor.

Resultatene fra det prøveprosjektet til Difi og DogA ble tidligere i år presentert på et seminar i regi av Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Et av eksemplene som ble presentert var fornyelse av førerkort, hvor Rambøll Management Consulting og Halogen har jobbet sammen med Statens vegvesen for å gjøre tjenesten mer effektiv og brukersentrert. Prosjektet avdekket grunnleggende mangel på samarbeid og kommunikasjon på tvers av tre direktorater og fire sektorer. Denne innsikten gjør at man nå kan designe en bedre tjeneste for brukerne.

Et annet kjent eksempel er hvordan designere fra Designit hjalp Oslo Universitetssykehus med å kutte ventetiden på utredning av brystkreft fra tre måneder til én uke. Det klarte de ved å skape et mer helhetlig og effektivt pasientforløp.

Et tredje eksempel er det strategiske designmiljøet Evry Strategic Design Lab, som er et samarbeid mellom Evry og Method Inc. Her forenes kunnskapsmiljøer innen ledelsesrådgivning, tjenestedesign, kundeopplevelse og digitale løsninger. Vekstmuligheter skal realiseres nettopp ved å tilpasse produkter og tjenester til den digitale kunden.   

Digitale løsninger kan løse mange store og små samfunnsutfordringer, men først må det virkelige problemet adresseres. Ny teknologi har liten verdi om den ikke tar utgangspunkt i brukernes behov og hva som skal til for at hverdagen blir bedre. Derfor er tjenestedesign en viktig del av porteføljen innen IT-kompetanse, og derfor er det viktig at vi tenker tverrfaglig ved digitalisering av velferdstjenester. Når vi etterlyser digital kompetanse, handler det naturligvis om teknologer, men det handler også om designere og andre som kan omsette brukerbehov til nye løsninger.

Designtenkning kan by på helt nye brukerorienterte løsninger fra det offentlige. Men da må man starte med forståelse for brukernes behov, og vise både vilje og evne til å løse disse på en hensiktsmessig måte. Deretter må man sikre et godt samarbeid mellom involverte virksomheter. Først når dette er på plass kan man se på hvilken teknologisk løsning man skal velge.

Hvis man hopper bukk over brukernes behov og samspill mellom etater, ender man altfor ofte med å bare sett strøm på papir. Det er ingen god strategi for offentlig digitalisering og forbedring av velferdstjenester.

Innlegget sto på trykk i Computerworld 3. november 2017.

fredag 6. oktober 2017

Gode råd er ikke dyre

Rapporten "Verdien av gode råd", som Menon har utarbeidet på oppdrag fra Abelia, viser at rådgiverne står for seks prosent av den totale verdiskapingen i privat næringsliv. Det er mer enn for eksempel reiseliv og sjømat. Og viktigere: Kundene er tilfredse og mener verdien av gode råd langt overgår kostnadene.
 
Vi mangler et godt norsk ord for det som på engelsk kalles "professional services" - som omfatter ulike typer tjenester, fra sertifisering, klassifisering og rådgivende ingeniørvirksomhet til ledelses- og HR-konsulenter, jurister og revisorer. Vi har i denne rapporten valgt å kalle det "rådgivernæringen", med fare for å tro at det handler om uforpliktende "råd", ikke om det det faktisk er: Virksomhetskritiske tjenester med betydelig resultateffekt.

Nøkkeltall fra rapporten

Rapporten (se lenke nederst i bloggposten) inneholder en rekke interessante - og tankevekkende - tall. Noen av dem:
  • Professional Services (rådgivernæringen) i Norge består av 11 ulike "bransjer", der IT-rådgivere er størst (63,2 milliarder i omsetning i 2016), deretter teknologiske rådgivere (57,1 milliarder) og bedriftsrådgivere (22,4 milliarder).
  • Totalt omsatte næringen i 2016 for 197,5 milliarder.
  • Den består av 25.000 ulike virksomheter med totalt 110.000 ansatte.
  • Næringen representerer 6 % av verdiskapingen i næringslivet, det er større enn for eksempel sjømat (4 %) og reiseliv (5 %).
  • Næringslivet er rådgivernes største kunde, offentlig sektor representerer kun 10 % av omsetningen, hvorav 2/3 til stat og 1/3 til kommuner. Næringene som kjøper mest rådgivning er bygg og anlegg, handel og finans.

Noen viktige erkjennelser

Norge trenger rådgivernæringen for å øke produktiviteten, få fart på omstillingen og legge grunnlag for nye eksportnæringer.

Tjenester bidrar både direkte og indirekte til Norges eksportinntekter. DNV GL er for eksempel en betydelig eksportør av ulike tjenester og Snøhetta eksporterer arkitektur, for å nevne noen av mange ekspertmiljøer som tilbyr tjenester i et globalt marked. Rådgivere spiller i tillegg en avgjørende rolle i å muliggjøre andre virksomheters verdiskaping og eksport. Dette underbygges av rapporten. Den slår fast at større og eksporterende selskaper både kjøper mer rådgivning og får større nytte av rådene

Alle vil være enige i at tilgang til oppdatert kunnskap er avgjørende for å opprettholde konkurranseevne, drive innovasjon eller gjennomføre omstilling.

Ingen enkelt virksomhet kan være i front på absolutt alle områder. Og ofte er behovet for kompetanse også tidsbegrenset og det vil være ulønnsomt å opparbeide kunnskapen internt i egen organisasjon.

Dermed blir rådgivernæringen helt sentral i den norske kunnskapsinfrastrukturen.

I tillegg til å være spesialister innen sin nisje som løpende møter krav om å være faglig oppdaterte, bringer rådgiverne kunnskap fra ulike fagfelt og markeder inn i nye næringer. Det gir store overføringsverdier og innovative løsninger på tvers av norske næringer og industrier, samtidig som det gir økt kunnskap hos de som kjøper rådgivning.

Mer verdiskaping enn reiseliv og sjømat

Rådgivernæringen er svært sammensatt - og kanskje ulik hva mange tror. Den omfatter 110.000 rådgivere i 11 ulike segmenter som omsetter for 200 milliarder i året. En tredel er IT-eksperter, en tredel er rådgivende ingeniører og teknologer, mens den siste tredelen også omfatter revisorer, arkitekter, designere og advokater. Det finnes med andre ord flere rådgivere med hjelm og nettverkskabler enn i dress.

Gode prosesser og kunnskapsoverføring

Mange får assosiasjoner når de hører "rådgiver" og "konsulent". Ikke alle er positive.

Riksrevisjonens gjennomgang av statens bruk av rådgivere tidligere i år, antyder imidlertid at det ofte ikke er noe galt med selve rådgivningen, men at prosessene rundt bruk av rådgivere kan bli langt bedre, og at statlige etater ikke sørger for å lære nok av sine eksterne rådgivere.

De aller fleste som kjøper rådgivning opplever imidlertid at verdien av rådgivningstjenestene er lik, større eller mye større enn kostnaden.

Størst andel med høy utdanning

Rådgiverne er Norges mest kunnskapsintensive næring, fordi den har størst andel av ansatte med høyere utdannelse. Det finnes knapt et signalbygg eller viktig infrastruktur i Norge hvor ikke rådgivere har bidratt til verdiskapingen. Mer enn 1.200 kjøpere av rådgivning svarer at effektiv oppgaveløsning, tilførsel av ny kunnskap og fleksibilitet er de viktigste grunnene til å knytte til seg spesialister.

Vårt håp er at "Verdien av gode råd" bidrar til en kunnskapsbasert og mer nyansert debatt om en av Norges viktigste og raskest voksende næringer. Gode råd er ikke dyre. De er helt nødvendige.

Hele rapporten finner du her.

torsdag 5. oktober 2017

Vi må forstå kraften i kinesisk digitalisering


Forrige uke (25. - 28. september 2017) besøkte en bredt sammensatt delegasjon av norske toppledere Shenzhen og Shanghai i regi av Handelshøyskolen BI, Huawei, NHO og Abelia. Delegasjonen besøkte den globale IT-giganten Huawei, traff kinesiske næringslivsledere og akademikere på Fudan-universitetet i Shanghai og norske bedrifter på vei inn i det norske markedet hos akseleratoren nHack.

Hvorfor Kina?

I følge China Daily kommer 7 av 10 nye jobber i Kina nå i den "digitale økonomien". Kina publiserer flere forskningsrapporter på kunstig intelligens enn noe annet land. Kjøpesentrene i kinesiske storbyer beskrives som "spøkelseshus" – netthandelen har tatt over. Sammen med California, er Kina også helt i front i en forrykende rask utvikling av klimateknologi. Shanghai har smarte delingsplattformer for elbiler, for by-sykler og det meste annet. For ti år siden ville få forestilt seg at Kina kunne bli verdens første kontantfrie samfunn, men kinesiske storbyer er der allerede. Transaksjoner skjer digitalt, på ulike plattformer.

Norge har spisskompetanse på områder av stor betydning for å løse noen av Kinas – og dermed verdens - største utfordringer – særlig innen maritim sektor, men også på områder som klima- og helseteknologi, og på bærekraftig forvaltning av naturressurser som luft og vann. Kina er et stort og voksende marked for norske produkter og tjenester, innen reiseliv, sjømat, design og mye annet. Og viktigst av alt: Vi har mye å lære. Tiden da Kina var "verdens fabrikk" er over. Norge har lenge dratt nytte av at vi har kunnet selge vår olje dyrt og importere forbruksvarer fra Kina billig. Slik er det ikke lenger. Vi må etablere nye samarbeidsmodeller, høyere opp i verdikjeden, basert på gjensidig anerkjennelse av kunnskap og teknologi.

Fra å kopiere til å innovere

På reisens første dag besøkte delegasjonen Huawei i Shenzhen. Der fikk de presentert en imponerende bredde av satsingsområder, blant annet i utviklingen av neste generasjons nett - 5G - og løsninger for smarte byer og ulike industrivertikaler.

Å tro at Kina kun kopierer og ikke innoverer, er både feil og en farlig tanke. Selskaper som Huawei, Tencent og Alibaba er verdensledende nettopp fordi de har utviklet ny teknologi og nye forretningsmodeller. Huawei er i dag en global gigant med mer enn 70.000 (av totalt 180.000) ansatte innen forskning og utvikling. Alibaba er et annet eksempel. Fra en beskjeden start i 1999, da Jack Ma etablerte en nettbutikk i sin leilighet, er selskapet i dag kanskje verdens aller største digitale økosystem med mer enn 400 millioner kunder og svimlende 175.000 transaksjoner i sekundet på det meste.

"Det beste fra begge"

Professor Torger Reve har hatt en sentral rolle i norsk-asiatisk samarbeid, blant annet gjennom samarbeidsavtalen Handelshøyskolen BI har med Fudan Universitet i Shanghai. Fudan er et av Kinas ledende universiteter, og gjennom samarbeidet har mange tusen kinesiske næringslivsledere fått et forhold til Norge. Under besøket på Fudan traff delegasjonen noen av disse, og diskuterte blant annet kulturforskjeller og hva som ligger i "best of both".

The Economists Mary Boyd var blant foreleserne under besøket. Hun redegjorde for Kinas makroøkonomiske utvikling, som har vært og fortsetter å være formidabel. Verden har aldri tidligere vært vitne til at en halv milliard mennesker løftes ut av fattigdom. Også fremover ligger det an til høy prosentvis vekst i Kinas BNP, selv om vekstanslagene er lavere i prosent enn i perioden vi nettopp har lagt bak oss.

Ny norsk ambassadør

Med Kinas sterke interesse for Arktis, norsk næringslivs brede engasjement i Kina og krevende menneskerettighetsspørsmål som bakteppe, er utenriksstasjonene viktige. Ved normaliseringen av forholdet mellom Kina og Norge tidligere i år, er det nå dialog mellom norske og kinesiske myndigheter igjen, også om menneskerettigheter.

Delegasjonen hadde gleden av å møte både generalkonsul i Shanghai Kristin Iglum og Norges nye ambassadør til Kina, Geir O. Pedersen. Her avbildet med Huawei Norges Berit Kjøll, BI-professor Torger Reve og meg.


Tester Moviemask.

Norske selskaper på full fart oppover

Akseleratorprogrammet nHack, med Chris Rynning i spissen, gir norske gründere muligheten til en intensiv «være og lære»-periode i Kina. Rynning la i møtet med delegasjonen stor vekt på at det er det å få kunder all selskapsutvikling handler om.

Under besøket til nHack traff vi fem inspirerende norske gründerselskaper: Blueye, Moviemask, Playpulse, Breach VR og Wiral.

Store muligheter – og utfordringer

Kinesiske myndigheters overvåkning og sensur på internett var også tema på reisen. Det samme var utfordringer som korrupsjon og manglende beskyttelse av patenter. I Norge er vi ukjente med alt dette. Vi er helt uvante med inngrep i vår frihet til å bruke nettet. Norske virksomheter som etablerer seg i Kina må være varsomme med sine ikke-materielle verdier. Det kinesiske rettssystemet er ikke som vårt, og det er ofte ikke nok med en underskrevet taushetserklæring. Det er grunn til å advare norske virksomheter mot å være naive.

Å bidra til økt innsikt og posisjonere Norge i det internasjonale kunnskapssamfunnet, er viktige deler av Abelias arbeid. Jeg vil benytte anledningen til å takke alle som bidro til en lærerik, nyttig og hyggelig studiereise, særlig våre samarbeidspartnere på Handelshøyskolen BI og i Huawei.
Det blir ikke vår siste delegasjon til Kina.

tirsdag 19. september 2017

Ny digital kabal

Organisering og styring av digitaliseringsarbeidet: Lær av våre naboland, ta litt fra Storbritannia og noe fra Obama og Trump.

Mandag har vi enten gitt statsminister Erna Solberg nytt mandat eller fått en ny regjering med Jonas Gahr Støre som statsminister. Begge ønsker å gi digitalisering høyere prioritet. Det er nødvendig. Digitalisering endrer næringsliv og offentlig sektor, utfordrer regelverk og stiller nye krav til kompetanse. Digitalisering er samtidig svaret på Norges hovedutfordringer i møte med en økonomi i endring: Norge har behov for nye vekstbedrifter som kan skape arbeidsplasser og gi skatte- og eksportinntekter. Og offentlig sektor må gjøre mer for mindre.

I valgkampen har Norges langsiktige utfordringer vært lite fremme. Det virker lenge siden oljeprisfallet og sentralbanksjef Øystein Olsens konstatering av at vi må stålsette oss for nye økonomiske tider – "winter is coming". Vi har hørt lite om Perspektivmeldingens budskap at stadig færre yrkesaktive må bære kostnadene for de stadig flere (og eldre) eldre.

En enkelt minister kan ikke utløse mulighetene digitalisering gir eller håndtere konsekvensene av endringene. Ingen kan alene sette agendaen for en offentlig sektor som sysselsetter én av tre yrkesaktive. Alle statsråder må ta sin del av ansvaret, men sektorinndelingen av det offentlige er et hinder. Gevinstene kommer ikke nødvendigvis der investeringene gjøres. Det er behov for styring og samordning på tvers.

Nylig kartla konsulentselskapet Struense & Co styring og koordinering av digitaliseringsansvaret i Norden på oppdrag fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet. De nordiske landene ligger alle i verdenstoppen i digitalisering, men det varierer hvordan arbeidet er organisert.

Danmark, Sverige og Finland har alle plassert ansvaret for digitalisering i Finansdepartementet. Å knytte investeringer til gevinster, se inntekter og utgifter i sammenheng, gir mening. Det er vanskelig å drive endringsarbeid om andre styrer både pisken og gulrøttene.

Av Sverige kan vi også lære hvordan et økosystem for innovasjon, nyskaping og vekstbedrifter kan se ut. Den svenske nærings- og innovasjonsminister Mikael Damberg har, i tillegg til å etablere en rekke bredt sammensatte digitaliseringsråd, gjennomført en reform av det statlige risikokapitalsystemet og gått i spissen for ordninger der nye produkter og tjenester kan utprøves i samarbeid mellom offentlige aktører.

Av Danmark kan vi lære mye om hvordan reformer gjennomføres. I tillegg bør vi kopiere deres idé om en tech-ambassadør i utenrikstjenesten som skal pleie landets forbindelser med verdens største teknologiselskaper. Formålet er å være i forkant av den teknologiske utviklingen og gjøre Danmark attraktivt for investeringer.

Av Storbritannia kan lære hvordan nyetablerte bedrifter kan gis fart gjennom et katapultprogram som er etablert med utgangspunkt i teknologiområder landet mener vil få stor betydning. Britene har også løftet tjenestedesign. I sum har de lagt et godt grunnlag for å koble anvendt forskning, teknologi, næringsliv og brukerbehov.

Av USA kan vi lære å ha teknologer tett på politiske beslutningstakere. På sin første dag som president etablerte Barack Obama rollen som Chief Technology Officer i Det Hvite Hus. I mai etablerte Donald Trump America Technology Council med representanter for tech-næringslivet som medlemmer. Lederne i selskaper som Apple, Microsoft og Google ble invitert inn for å diskutere hvordan offentlige IT-systemer kan forbedres.

I likhet med Det Hvite Hus har Statsministerens kontor (SMK) tung fagkompetanse på økonomi og internasjonale forhold, men mangler teknologene. En ny eller gjenvalgt norsk statsminister bør både sikre seg slik kompetanse og etablere en arena der ledere i teknologibedrifter og politiske beslutningstakere snakker sammen.

Organisering er ikke svaret på hvordan Norge skal gripe mulighetene og adressere utfordringene med digitalisering. Det avgjørende er politisk vilje og hvordan beslutninger fattes, forankres og gjennomføres. Men når det uansett skal legges en ny kabal, er oppfordringen til statsministeren: 
Tenk digitalt.

Dette innlegget sto på trykk i Finansavisen mandag 18. september 2017.

Grønn hukommelse

Norge må kjempe hardere for flere store datasentre.

Med økt digitalisering kommer et massivt behov for store datasentre hvor både private og offentlige aktører kan lagre sine data. Global etterspørsel etter datasenterkapasitet er forventet å øke med over 40 prosent hvert år, og en kartlegging i 2015 antydet at det i perioden frem til 2020 ville bli etablert opptil 200 nye store datasentre i Europa.

Tre fortrinn

Abelia er opptatt av å utvikle en norsk datasenterindustri og at globale selskaper som har lagringsbehov skal velge Norge. Det er særlig tre punkter som gjør Norge attraktivt for utenlandske aktører som ønsker å lagre data trygt: Konkurransedyktige strømpriser, politisk stabilitet og sikkerhet, og god tilgang på høyteknologisk kompetanse.

Sammen med Energi Norge og Norsk Industri har Abelia tatt til orde for at Stortinget bør vedta en lav sats på elavgift for datasentre - i likhet med annen kraftkrevende industri. I begynnelsen av 2016 fikk vi gjennomslag for dette i Stortinget. Når vi i utgangspunktet har et relativt kjølig klima er det også enklere å holde temperaturen nede i de kraftkrevende datasentrene.

Norge er et politisk stabilt land med god samfunnssikkerhet. Det blir stadig viktigere når mediebildet preges av politiske omveltninger og terror.

Kort vei fra internasjonalt sterke IT- og forskningsmiljøer til grønne datasentre vil også kunne være utslagsgivende for en bransje som må holde seg oppdatert på den teknologiske forskningsfronten.

Tre gevinster

Tilrettelegging for grønne datasentre i Norge er god politikk på tre områder.

Det er god næringspolitikk fordi det bringer med seg nye kunnskapsintensive arbeidsplasser som Norge er avhengige av når vår økonomi ikke lenger kan basere seg på én dominerende råvaresektor (olje og gass) som vekstmotor. I tillegg til arbeidsplassene vil grønne datasentre også gi en rekke økonomiske ringvirkninger, enten gjennom leveranser til sentrene eller ved oppsving i IT-nyetableringer som kan gi betydelige skatte- og eksportinntekter for Norge.

Det er god klimapolitikk fordi datasentre er en svært kraftintensiv industri. I vannkraftlandet Norge vil næringen bli tilnærmet utslippsfri, mens etablering i områder som baserer seg på fossil kraftproduksjon vil gi langt større utslipp. Ved siden av den direkte miljøgevinsten, vil det åpne for innovative løsninger for gjenbruk av for eksempel spillvarme for datasentre, og dette er teknologi som i seg selv kan bli en eksportvare til andre land med datasentre.

Det er også god sikkerhetspolitikk fordi grønne datasentre både vil kreve og generere kompetanse på IT-sikkerhet. Norge kan utnytte den tilliten vi nyter internasjonalt i konkurransen om å huse de store IT-gigantene, og samtidig etablere en sikkerhetskultur som også vil komme nasjonale aktører til gode. Det vil også mange andre grener av den norske IT-næringen nyte godt av.

Tre tiltak

Til tross for at Norge nærmest er ideelt for grønne datasentre, velger de store selskapene fortsatt våre naboland. Sist ut var Amazon som i april bestemte seg for å legge et stort datasenter til Sverige, hvor Facebook allerede har etablert seg i Luleå. Vi må derfor gjøre mer for å bli valgt.

For det første trenger vi mer forutsigbarhet i regulering og beskatning av datasentre. Eiendomsskatten på slike anlegg avhenger av politiske beslutninger som kan endres av et kommunestyre ved simpelt flertall. Denne uforutsigbarheten skremmer vekk dem som ellers kunne ønske å satse i Norge.

For det andre trenger vi et mer oversiktlig landskap for utbygging av fiberkabler. På folkemunne har IT-bransjen lenge omtalt Norge som et sted med over 400 graveforskrifter – én for hver kommune. I tillegg kommer diskusjoner om utenlandsfiber som kan skape usikkerhet, selv om regjeringen nylig varslet at de vil bevilge 140 millioner til fibersatsing.

For det tredje må Norge kunne tilby både lave kostnader og merverdi. Når vi har gjort Norge attraktivt gjennom lave energikostnader og forutsigbar regulering og beskatning, må vi synliggjøre og videreutvikle Norge som en kunnskaps- og klimanasjon. Når vi kan skilte med IT-sikkerhet, miljøteknologi og internasjonal tillit blir vi attraktive for både lommebok og samvittighet hos dem som har data de ønsker å lagre.

Dette innlegget sto på trykk i Computerworld fredag 15. september 2017.